Page 4 - 15.2012

xen hva som skulle stå i testamentet etter samtaler med fru Alver Urdahl, mens Høiness kun førte det i pennen som en sekretær.

– Testamentet var bare to–tre linjer. Stein dikterte og jeg skrev det ned. Deretter gikk jeg inn i rommet ved siden av og skrev ordrett ned det som var diktert på en PC. Jeg skrev det ned som en sekretær, forklarte Høiness i retten.

– Hadde man noen andre dokumen-ter for hånden? spurte Gade. – Det husker jeg ikke. Det må du spørre Stein Bendixen om, svarte Høi-ness.

Bendixen forklarte at han ikke hadde med seg et eneste papir, og at han nærmest bare satt der med kaffe-koppen og dikterte testamentet, mens Høiness hentet papir og skrev ordrett det han sa.

Påfallende er det da at testamentets tredje avsnitt – som dreier seg om at gamle antikviteter som stammer fra Sogn skal overføres til “Sogn Folkemu-seum eller sikres for ettertiden på en tilfredsstillende måte i Luster” – er et tilnærmet ordrett sitat av ekteparet Urdahls gjensidige testament fra 1968. Samtidig vises det til datoen på det gamle testamentet, som ingen av dem altså angivelig skal ha hatt for hånden.

som kjente henne burde kunne se at hun var syk, ifølge enkens fastlege. Ingen av de to testamentsvitnene hadde sett eller hørt noe om enkens akutte hjerteproblemer like før. I ret-ten uttalte Bendixen sågar at han syntes at Urdahl var i så god form under hans egen 70-årsdag i villaen hennes i oktober 2008 at hun godt kunne ha skrevet testament da også. – Hun var en årvåken dame. Det var først det siste halvåret før hun døde at

hun ble så redusert, uttalte Bendixen fra vitneboksen.

Det står i sterk kontrast til den vur-deringen Diakonhjemmet sykehus foretok i januar 2008, da hun fikk diag-nosen “betydelig kognitiv svikt forenlig med en demenstilstand av moderat til alvorlig grad”. Det er til og med i strid med Høiness’ egen forklaring i brev til Oslo kommune datert april 2010, der hun selv påpeker at enken allerede “for noen år siden” – altså høyst sannsynlig senest i 2008 – informerte naboene om situasjonen til Alver Urdahl, fordi hun “til tross for sin demens den gang var sprek til bens”.

Testamentvitne Weedon kunne, på sin side, ikke engang huske at fru Alver Urdahl hadde vært til stede på kjæres-

tens 70-årsdag i enkens egen Frogner-villa. Under vitneforklaringen hennes fremgikk det videre at hun kjente fru Alver Urdahl så dårlig at hun ikke snakket med henne om personlige ting som hvorvidt hun hadde søsken før sommeren 2007, etter testamentets tilblivelse. Weedon husket heller ikke hva søsknene til enken heter og om de lever.

Derimot husket hun at fru Alver Urdahl virket “alright og var rak i ryg-

gen” på Raggen-selskapet i november 2006, der det var over 300 gjester. Den observasjonen er stikk i strid med uttalelsene til jurist og sorenskriver Stein Husby, som er uavhengig i saken og ikke har noen økonomiske interes-ser i den, og som i sin vitneforklaring beskrev enken som “totalt senil” under Raggen-festen i 2006, dvs. allerede lenge før det omstridte testamentet ble skrevet.

TROVERDIG? – Det er kun i Kapital at det har festet seg et inntrykk av at Mona Høiness har representert Synnøve Urdahl som advokat, hevdet hennes advokat Mette Yvonne Larsen i retten. Men faktum er at Høiness har utgitt seg for å være Urdahls advokat ved mange anledninger. Blant annet har Høiness overfor Oslo kommune, Diakonhjemmet sykehus og i regnskapet for selskapet etter Per Urdahl opptrådt som enkefru Alver Urdahls advokat.

De siste årene har det også versert en parallell og på mange måter lik arvestrid i det norske rettsvesenet. I den saken fikk advokat Wilfred Rohde Garder overført formuen til sin klient Ole Schrøder bare noen måneder før skipsrederen døde av hjernesvulst, mens familien ikke fikk noe. I etter-kant ble advokat Rohde Garder felt i Advokatforeningens disiplinærnemnd for å ha brutt reglene for god advokat-skikk, nettopp fordi han blandet klien-tens interesser med sin egen økono-miske interesse. Han ble også ekskludert fra Advokatforeningen, og i Lagmannsretten ble han dømt til å gi millionarven etter skipsrederen tilbake til avdødes familie.

Nå tyder altså mye på at det ligger an til et nytt rettsoppgjør om en advo-kat som arver sin klient. Også i denne saken kan det ende med at advokat Høiness må overføre arven tilbake til familien.

– Jeg har fått opplysninger fra en person som kjente Synnøve Urdahl om at hun allerede i november 2006 ikke var orientert om tid og sted , forteller familiens advokat Gade. – En disposi-sjon til fordel for Høiness som i tid kommer etter dette, må nødvendigvis bedømmes i lys av hennes tilstand og Høines’ roller som tillitsperson for henne. Og når advokaten i tiden etter denne disposisjonen ikke har bidratt til

åpenhet rundt forholdet, i tillegg til at familien ikke har fått kontakt med Syn-nøve Urdahl, kan det oppfattes som at familien ikke fikk anledning til å forsi-kre seg at det som skjedde virkelig var slik Synnøve Urdahl ønsket. Hva man videre vil gjøre er det for tidlig å si noe om, mener familiens advokat. Kapital er kjent med at han tidligere har bedt Høiness legge frem testamen-

tet, uten å ha nådd frem. Han skal også ha bedt kjendisadvokaten besvare flere spørsmål rundt Urdahls helsetilstand. Likeledes skal han ha spurt Urdahls lege om hvorvidt han har foretatt en demenstest av henne, uten å få svar. Kapital har tidligere beskrevet hvor-dan Høiness’ hjelpevergefunksjon over-for Urdahl skal ha opphørt kun fire dager etter at Høiness beskrev kvinnen som dement i et brev til Plan- og byg-

ningsetaten i Oslo kommune. Brevet til kommunen skal ha vært et forsøk på å forklare hvorfor Høiness hadde satt opp et høyt gjerde i smijern, prydet med sin egen initial “H” på porten, på fru Alver Urdahls Frogner-eiendom, uten å ha søkt om tillatelse til det. I brevet skriver Høiness blant annet at den gamle damen har bedt frem-mede personer inn på kjendisadvoka-tens soverom om natten, og at Høiness er hennes hjelpeverge og nærmeste pårørende. Brevet er skrevet på brev-arkene til Høiness merket med “Advo-kat Mona Høiness – Medlem av Den norske advokatforening”. Dermed ope-rerte Høiness som både advokat, hjel-peverge og nærmeste pårørende i samme slengen, og nettopp denne rol-leblandingen kan nå bli problematisk for Høiness. Som advokat har hun ikke lov til å blande egen økonomi med kli-entens, og det er nettopp dette som nå skjer når hun arver klienten.

Overformynder Bente Alvestad har tidligere uttalt til Kapital at hun trodde at årsaken til at hjelpevergefunksjonen opphørte, var at overformynderiet “fikk en legeerklæring om at hun [fru Alver Urdahl] var samtykkekompetent og ikke ville ha hjelpeverge lenger”. Det til tross for at spesialister på området har uttalt til Kapital at det vanligvis er slik at folk som har hjelpeverge trenger det livet ut, og at man ikke plutselig kan bli friskere fra demens (Kap. 19/10).

ADVOKAT ARVER KLIENT: Denne fullmakten ble undertegnet dagen før Synnøve Urdahl skrev sitt testament, der advokat Høiness er oppført som enearving. Her fremgår det at Urdahl over-later alt ansvar for sine økonomiske anliggender til advokat Mona Høiness fordi hun ikke lenger makter å ta vare på seg selv og sin økonomi.

ADVOKAT OG VERGE: I april i fjor skrev advokat og hjelpeverge Mona Høiness dette brevet til Oslo kommune for å forklare hvorfor hun hadde satt opp et ulovlig gjerde i smijern prydet med monogrammet “H” på den staselige Frogner-eiendommen til Urdahl, som hun beskrev som dement.

OPPTRÅDTE SOM ADVOKAT: Mona Høiness signerte både 2008-regnskapet og 2009-regn-skapet for fru Urdahls selskap Per Urdahl som advokat Mona Høiness. På hjemmesiden til ad-vokatforeningen fremgår det at tittelen advokat forbeholdes personer med aktivisert advokat-bevilling, for “tilfeller hvor man opptrer i rollen som advokat”.